Resultater

Gratulerer til Birger og Jeannette som vant Zimmerman Trophy i Winther curcuit

På vent i Spania.
Open Nacional Snipe 2012, del 1.
Med en hektisk hverdag, hvor få minutter forsinkelse på T-banen føles som evigheter, kan det være en ganske eksotisk prøvelse å ‘seile’ snipe i Spania.
Med i en blanding av søvn og forventningsrus reiste vi hjemmefra onsdag morgen kl 5, for å seile Opennacional i Santiago de la Ribera nær Alicante. Flyet var bare 30 min forsinket, men Norwegians er greie på informasjon, for til planlagt avgangstid fikk vi en tekstmelding om at det ville være forsinkelse, men det var bare å møte op i gaten til vanlig tid (20 min tidligere). Senere annonserte de på høytaleren at forsinkelsen skyldes de mange rullestolsbrukere som trengte hjelp til boarding.
Vel fremme i Alicante ble vi hentet av seilklubbens hyggelige sjafør, vi måtte bare vente på et Brasiliansk og et team fra Uruguay. Det ble et par timer på flyplassen, men da vi efterhvet bestemte oss for å bestille en øl, dukket de naturligvis opp.
Vi skulle låne båt i seilklubben og med litt hell var der fremdeles håp om at vi kunne få testet den onsdag kveld, men nei, vores båt skulle først komme torsdag morgen, så vi slapper av på havnen og hilste på seilervenner fra nær og fjern. Regattaclub Santiago del la Ribera er en fantastisk fin klub, ikke det verste sted at tilbringe en vårkvell i terrassebaren, mens solen går ned over Mar Menor.
Det ble et lite veddemål om når båten skulle komme, morgene varer teknisk sett til kl 12. Lise fikk rett, og vi fikk båten torsdag kvart over tolv. Masten fikk vi også, men kjøl, ror, bom og ikke minst strekfisk til riggen ankom først havnen 15.30. Litt surt siden tun-up seilasen skulle starte kl 16. Rundt halv fem hadde vi rigget båten, kledt om og var klar til at gå på vannet. Vi spente muskelboxen, og forstaget løsnet i dekket. Så var det igjen ut på jakt efter en av de få arrangører som kunne gjøre seg forståelig på engelsk. Ting tar tid, men det ordner seg vanligvis i Spania, og rundt halv syv kom vi os endelig på vannet for første gang på seks måneder. Dejligt! Der blev banket litt rust av boathandlingen, og vi fant ut av de basale manøvre. Dette var bare annen gang vi hadde seilt sammen i snipe. Noet gikk dog litt tregt, og da vi skulle hale båten på land skjønte vi hvorfor, båten vi hadde venter så lenge på lakk som en sil, så skroget var fullt av vann.
Efter en velfortjent dusj på seilerhotelet, satte vi oss i baren sammen med de andre engelsk talende seilere for å vente på bussen som skulle kjøre oss til seilklubben. Om der noengang kom en bus er uvist, men da vi var så pass forsinket til arrangementet i klubben, at de fleste spanske taler sansynligvis var unnagjort, klemte vi os sammen i et par biler og kjørte til klubben.
Jeg må innrømme jeg følte litt med vores spanske kammerat Martin, som hadde jobbet så hardt og så lenge at skaffe alle delene til båten vår, da jeg på kvelden uttrykte min bekymring for om båten kunne holdes seg flytende hele torsdag, hvor der var planlagt 3 seilaser, og lovet ganske mye vind. Men efter litt parlamentering i en snart rødglødene telefon, kunne Martin stolt bekjentgjøre at han hadde skaffet en annen båt til oss. Vi senket skuldrene, og forsynte os grådig med tapas og øl som klubben spanderte i rimelige mengder.
Fredag morgen var vi spente på vår ‘nye’ båt, så vi gjorde oss klar til å kjøre med første buss fra hotellet til klubben for å ha god tid til at rigge. Det viste seg at bussen lige skulle forbi et annet hotel først og vente der en halv times tid på noen som alligevel ikke skulle med bussen. Men vi kom oss efterhvert til klubbhuset. Her tok Martin smilende i mot oss og ledet oss ret til en nydelig lyseblå snipe. Med mast og kjøl og ror og alt som en snipeseilere kan ønske seg. Ventetiden var over, et par timer senere gikk første start, med 85 sniper på (og over) startlinjen. Jeg tror vi hadde ventet nok, for da vi ble kaldt tilbake til omstart, så vi på hverandre og ble hurtig enige om at lige venter litt i neste start.
Det blev to lange seige seilaser i 8-11 sek/m, og i dette selvskab er vi ganske godt fornøyd med dagen uttbytte som var en 38 og en 34 plass.
Man venner seg efterhvert til Spansk tid, så et par slappe timer på hotellet før middagen som starter halv ti, er egentlig ganske velkomne.
Det er ikke tidsklemmen som tynger den spanske folkesjel, og mon ikke vi finner et par minutter til at holde dere der hjemme oppdatert i løpet av stevnets 2 siste dager.
I mens kan jo dere pakke ut snipen, ventetiden er over, snipesesonen 2012 er igang.
For resultater og bilder se www.opennacionalsnipe.com

Lise og Mads.

NOR 30613.

Volvo mini Ocean Racing
OpenNacional Snipe 2012, del 2.

Mar Menor som betyr ‘Lille Hav’ var mere rolig på andre dag av årets Open Nacional. 5-8 sek/m fra nord-øst, perfekte forhold for snipeseiling.
Selvom første start først gikk kl 12, var det med et nødskrik vi rak starten Der var nok en del seilere som var ekstra sløve til at komme på vannet efter gårsdagens diskotek sponset av Plumouth Gin, og da vår båt sto bakerst måtte vi pent vente på å komme på vannet.
Men vi rundet startbåten 50 sekunder før start, på mirakuløs vis ble det en plass, og efter et par hurtige slag fikk vi også fri vind. Vi seilte en nydelig første kryss på høyre side av banen, og nærmet oss toppmerket i top 15, ikke dårligt i et felt hvor den regjerende verdensmester ligger på 15 plass efter første dag. Vi trodde egentlig vi oversto merket, men da fotografen i helikopter bestemte seg for at få noen nærbilder hadde vi først ingen vind, og deretter nok å gjøre med at holde masten opp. Der er andre utfordringer å takle når man seiler med proffene. Vi tapte en del ved toppmerket, men var superfornøyde med 24 plass i mål.
Efter et par dager i samme båt, begynner farten og boathandlingen å fungere. Da vi klarte at trekke frem i le på en av de spanske snipe-superstar Rayco Trabares bemerket Lise at vår lyseblå lånebåt seiler som en Volvo. Kanske ikke en VO-70, men en solid 240 stationsvogn med rusten bakdør, nothing can stop us now. Med rusten bakdør trodde jeg først hun mente meg, men efter en mindre grasiøs balletoppvisning forest i bussen er jeg jammen ikke så sikker.
I annen seilas spant Volvo (som vi har døpt båten) jevnt og trutt fra start til mål. Vi ble 28 i feltet som nu er vokst til ca 88 sniper. Det rekker til samlet 34 plass så langt.
Sjek www.opennacionalsnipe.com De som forstår spansk, eller jukser med google.translater, kan sikkert søke seg fram til noen flotte luftfoto av den lyseblå Volvo, i en litt prekær situasjon med mye trafikk nær toppmerket.

Mads og Lise.